De finnes overalt i Norge: Mennesker som må flytte ut av bykjerner og tettbebyggelse på grunn av økte nivåer av elektromagnetisk stråling. Her er historien til Rita Kornberg i Bodø.
(Filminnslag inne i saken)

Når Rita slår på vaskemaskinen må hun forlate huset


Rita Sund Kornberg (60) i Bodø sier hun blir syk av noe mange eksperter påstår ikke er mulig.  

Av Svein Arnt Eriksen
Tekst, foto og film
Brando Press

Rita står på en stol ved et av vinduene. I hånda har hun en stiftemaskin. På en av de nye veggene som har fått ny isolasjon, strekker Rita en duk utenpå og fester den med stiftemaskinen. Det kunne vært en hvilken som helst rehabilitering av et gammelt hus. Men materialene som benyttes er helt spesielle.

Den nye isolasjonen har aluminiumsfolie på begge sidene. Den nye duken er forsynt med ståltråd.

Hele huset har fått nytt røropplegg. Alt av gamle kabler er plukket ned. Det elektriske anlegget er skiftet ut.    

Rita bor sammen med mannen sin, pensjonert flytekniker Per Even Kolberg (65), i et eldre hus på Hunstad utenfor Bodø. Huset kjøpte de for tre år siden. Huset bygges om for tredje året på rad.

I yttergangen henger en kasse der besøkende blir bedt om å legge fra seg mobiltelefonene, etter at de har satt de i flymodus. Halve stua ser ut som en byggeplass. De gamle veggene er revet.

Den pensjonerte flyteknikeren er glad i tekniske duppeditter. Men de får han ikke mye glede av når Rita er hjemme. Men Per Even er i gang med å innrede et rom på loftet der han kan høre radio og se på TV. Det hender han glemmer å slå av mobilen eller  Ipad-en når Rita er hjemme. Da hjelper det lite at det står en kasse for mobiler i yttergangen.

Dagliglivet hos Rita og Per Even er for spesielt interesserte.
Når Rita setter på vaskemaskinen eller tørketrommelen, passer hun alltid på å gå ut. Gjerne lange turer et godt stykke unna bebyggelsen.

Det er og har vært slitsomt. Selv etter flere år er det vanskelig å forstå. Har prøvd å sette meg inn i problemet hennes, brukt måleapparat, vært med på flytting. Vi kan ikke bytte til nyere bil da det blir for mye elektrostøy” – Per Even.

 

For seks år siden bodde ekteparet på Jensvoll i Bodø. I dette huset var det alt startet. Rita fikk store søvnproblemer, og følte seg ofte uvel. Hun var ille plaget med svimmelhet og hodepine. Noen ganger ble hun stiv i musklene, og det kunne oppstå en intens svie i huden. Og hun forstå ikke hva det kom av. Fastlegen kunne ikke finne noen feil ved henne. Alle prøvene var fine.


Det skulle en tur til datteren i Mosjøen før hun kom på hva som kunne feile henne.

Rita drar av og til på besøk til en annen datter som bor landlig til utenfor Mosjøen. Hun skjønner ikke hvorfor, men når hun oppholder seg hos datteren sin forsvinner plagene. Når hun kommer hjem igjen får hun de samme symptomene.

– I et halvt år sov jeg hos en av døtrene mine her i Bodø hver eneste natt.  Jeg kom hjem utpå morgenkvisten. Det var ikke noe liv for ektefolk.  

Rita begynner å mistenke at det er noe i huset deres som fører til problemene.  Hun kommer i kontakt med organisasjonen FELO – foreninga for el-overfølsomme, og får høre om andre som kan fortelle om akkurat det samme.

– Jeg begynte å tro på at jeg ikke var helt alene i verden med slike problemer. Det var egentlig litt godt, sier Rita. Det  framkommer at eksponering over tid kan utløse plagene. De kommer som julekvelden på kjerringa.

Hun begynte å se etter hvilke elektriske apparater de hadde hjemme som ikke fantes hos datteren hennes i Mosjøen. Og det var ganske mye. De hadde trådløst internett, og varmepumpe som ble drevet av en elektromotor. Utenfor var det flere mobilmaster i nærheten. Hos datteren i Mosjøen var det ikke noe av dette, og der hun bor er det heller ingen mobilmaster å se.

Jeg slo av strømmen til varmepumpa. Men man kan ikke bo i et hus uten varme.

Dermed ble det flytting. Nå går fritida med til å få huset beboelig for Rita.  Og det koster mye penger. Noe av det er knyttet til vanlig modernisering av gamle hus. Men spesialtiltakene kommer på toppen, og så langt har de brukt innpå  80.000 kroner på konsulentrapport og spesialtiltak.

Lista over tiltak er langt som et vondt år.

Rita har fått råd fra EMF Consult der det beskrives i 18 detaljerte punkter hvordan huset må bygges om. Dette er et lite utvalg:  

    Erstatte inntaksledninger med nedgravd kabel
    Henge opp skjermede gardiner foran vinduene
    Installere ELS hjemmenettverk
    Unngå å bruke dimmere til lys
    Ikke stå i nærheten av mikrobølgeovnen
    Ladere og klokkeradioer må stå lengst mulig unna soverommet

Arbeidstilsynet deler mulige kortids-effekter av stråling inn i to kategorier:
Termiske effekter:  Dette er oppvarming av vev.
Ikke-termiske effekter: Indusert strøm i kroppen som kan påvirke muskler, nerver og syn.
(Indusert strøm: https://no.wikipedia.org/wiki/Elektromagnetisk_induksjon)


Alle i vårt moderne samfunn er utsatt for elektromagnetiske felt fra ulike kilder, inkludert elektrisk utstyr, kringkastingssendere og kommunikasjonsutstyr. De fleste elektromagnetiske felt som vi finner på arbeidsplassen og hjemme, gir svært lave eksponeringsnivåer. Arbeidstilsynet.

Hva hvis Rita og de om lag 1000 andre medlemmene i FELO bruker en masse tid og penger på å skjerme seg mot elektromagnetisk stråling som det  ikke er noen grunn til?

– Tiltakene vi gjør mot elektrostøy er verdt helsa til Rita, sier Per Even.
– Jeg støtter henne hundre prosent. Hennes behov går foran hensynet til lommeboka.  

« Vennene mine kaller meg kjerringa mot strømmen. De spøker med at jeg vil tilbake til hest og kjerre. Men de viser stor forståelse og slår av mobilen og trådløst nettverk når vi er sammen.


Rita setter seg i den røde Golfen – 2007 modell, for å dra på jobben på et av Bodøs sykehjem. Dette er den bilen Per Even gjerne skulle ha byttet ut med en nyere, men det er en bil Rita kan bruke fordi den har lite moderne elektronikk og trådløs teknologi. Så da får det bilkjøpet vente. Det kan i alle fall ikke bli en elektrisk bil. Rita har prøvd, det falt ikke heldig ut.

– Bare den knappe halvtimen mellom hjemme og jobben gjorde meg syk, forteller Rita.

Rita har fått avtale med jobben om å bare gå nattevakter. På den tiden av døgnet er det lite folk på og ikke så mange private mobiltelefoner i bruk.  Rita ber kolleger om å sette private mobiler i flymodus, og heldigvis er jobbens PC-er kablet. Hun starter vakta med å slå av så mye lys som mulig. Vakttelefonen legger hun i ei lomme på låret. Det hjelper til en viss grad, men ikke helt. De kjente symptomene melder seg også på disse vaktene. Det svir i huden og hun føler seg uvel.
– For å si det sånn, jeg bruker all min energi for å klare å stå i jobben, sier Rita.

Rita er så sikker som man kan være på at helseplagene skyldes stråling fra elektromagnetiske felt. Men der får hun liten støtte i fra norske fagmyndigheter.

Hun er også kjent med at noen leger har ment at det er frykt og ikke selve strålinga som gir symptomene. Det kan ikke Rita forstå. Hun er ikke redd for å ta i en mobiltelefon. Hun kan også reise med fly som har Wi-Fi om bord. Men hun blir syk av det, forklarer hun.
– Det er tragisk at en del leger skal henvise dette til psykiatrien, sier Rita.

El-overfølsomhet er ingen anerkjent diagnose i Norge i dag, i følge leder for FELO, Solveig Glomsrud.
– Flere leger velger likevel å diagnostisere med el-ovefølsomhet, men mange pasienter får feilaktig en psykisk diagnose, sier FELO-kontakt Vibeke Dahl Skelton.

Rita er en av de om  2500 (kilde: NVE) i Norge som har fått legeattest  mot de nye AMS-målerne som skal inn i alle norske husstander. AMS –målerne sender data trådløst til kraftselskapene.  
– Men stråling fra disse er ufarlig, sier fagdirektør Tone-Mette Sjømoen i Statens strålevern.  

Norske myndigheter baserer seg på anbefalinger fra en internasjonal komite, ICNIRP, som fastsetter grenseverdier for  stråleverdiene, forklarer Sjømoen. Målinger viser at de nivåene vi utsettes for ved stråling fra trådløs kommunikasjon ligger langt under grenseverdiene, opplyser hun.

Hjemme hos Rita og Per Even fortsetter arbeidet med å skjerme vegger, soverom og vinduer. Etter hvert som arbeidet skrider fram, går Rita rundt med et apparat som måler hvor mye stråling fra mobilmastene i nærheten som nå slipper igjennom den nye veggisolasjonen. Det blinket i mye rødt lys for bare noen få måneder siden. Nå er det mest gult og grønt lys i det lille måleapparatet, og hun føler seg bedre innenfor husets fire vegger.  

Rita vet hva hun vet, selv om også hun har vært i tvil. Men erfaringene hun har over flere år er så entydige.
– En skjult sykdom, sier Rita. Som sier at hun kan forstå legene, fordi det ikke foreligger vitenskapelige bevis som norske myndigheter anerkjenner. I rapporten fra EMF-Consult vises det til at flere land i Europa og i verden for øvrig har satt lavere grenseverdier enn Norge.

Hun har bladd i mange dokumenter om stråling og strålefare de siste årene, og på hjemmesida til FELO er det mange vitnesbyrd.  Fra kilder som de fleste av oss fester stor lit til formuleres det også behov for mer forskning.

” Det er ikke fastslått sammenheng mellom bruk av mobiltelefon og risiko for å få kreft. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler likevel at det fortsatt forskes på dette fordi kunnskapen om langtidseffekter foreløpig er begrenset. Kreftforeninga.

På hjemmesida til Kreftforeninga kan vi også lese at WHO sitt internasjonale kreftforskningsinstitutt klassifiserer elektromagnetisk stråling fra sendere og høyspentanlegg som muligens kreftframkallende.

Arbeidstilsynet råder til at det på arbeidsplasser med mye elektromagnetisk stråling settes i verk undersøkelser. De effektene Arbeidstilsynet beskriver ved såkalt ikke termiske virkninger, ligner mye på de Rita har, som svimmelhet, prikkinger og stikkinger i huden. Og her står også det som Rita har observert: Virkningen forsvinner når påvirkningen fra det elektromagnetiske feltet opphører.

– Vitenskapen har funnet ut mye, men det er fortsatt mye som er usikkert, mener Rita.

Selv kvier hun seg for å gå på offentlige kontorer. Overalt er det trådløs teknologi i dag.  Utviklinga går i retning av stadig mer såkalt smart, trådløs teknologi . Bodø skal bli verdens smarteste by. I flere andre byer i Norge sysles det med lignende planer. Så hva skjer den dagen det kommer elektroniske veiskilt og trådløst internett overalt i byen? Hva skjer om hun må på sykehus, har de egne pasientrom for el-overfølsomme der?  Rita har mange spørsmål, men også en oppfordring å komme med:

– Jeg håper at politikerne tenker seg nøye om. Menneskene må være viktigere enn teknologien, sier Rita. Selv har hun ikke bedt jobben om noen spesielle tiltak. Det kvier hun seg for.  

Sammen bærer de på en drøm om å besøke familien til Per Even i Amerika. Flyplassene er fulle av elektroniske hjelpemidler. Men kanskje våger de likevel de den lange flyturen over dammen? En dag når Rita føler seg i form til det. For det er ikke frykten for stråling som er problemet. Det er plagene hun gruer seg til.  De kan hun klare seg godt uten.
———————

Stopp Smartmålerne vil takke frilanser Svein-Arnt Eriksen for å sette fokus på dette viktige tema – og for vellvillig utlån av tekst og video.

En kortere sak har tidligere vært publisert hos NRK…

 

Pin It on Pinterest

Share This